Bånnski

Noen sier at en avhengig eller en alkoholiker som befinner seg i fornektelse ikke har nådd bunnen, men dette konseptet er problematisk i det virkelige liv.

Først av alt, finnes det ikke noe sted som heter “bunnen”. Det er en abstrakt idé. Noen ser på det som et slags platå som den avhengige når, et punkt hvor fornuften endelig begynner å kjempe tilbake mot avhengigheten og den avhengige, tar halen mellom beina, kommer krypende for å be om hjelp. Stol på meg-dette er bare et påfunn. Jeg sier ikke at mennesker ikke gir opp og ber om hjelp. Det gjør de; mange når et punkt hvor de ikke takler det mer og ikke stopper. Så—finnes det noe som faktisk heter å nå bunnen for noen mennesker? Ja. Men, kan du stole på at det kommer til å skje på et gitt tidspunkt, eller på en bestemt måte for den du er glad i? Nei. Det er derfor familier som trenger å utføre en intervensjon bare bør—gjøre det. Alle som har et rusproblem trenger hjelp. Ikke bruk deres behov for å “nå bunnen først” som en unnskyldning til hvorfor du bare kan slappe av og ikke gjøre noe med et problem som du og alle andre vet er der og ødelegge livet til den du er glad i. Dersom du trenger hjelp, skaff deg hjelp. Ring Narconon i dag og spør dem—de som jobber der har mye kunnskap og kan hjelpe deg med å svare på spørsmål angående det å leie inn en profesjonell.

Håndtere Fornektelse

Den enkleste måten å håndtere fornektelse på er å gi slipp på forestillingen om at du må få den du er glad i til å innrømme at han er rusavhengig eller alkoholiker, alle behov du har for at han skal gjøre det.

Når en avhengig sier at han egentlig ikke er avhengig, diskuterer jeg ikke med han; jeg har ikke noe behov for å få ham til å fortelle meg at han er avhengig. Det hjelper ingen av oss, og det at jeg prøver å presse han på det punktet vil sannsynligvis være et steg i feil retning. Jeg er ikke der for å evaluere han. Jeg leter kun etter en måte å få han til å dra til Narconon. Det at det finnes et problem er lett å finne ut, med eller uten den avhengiges enighet.

Det målet er mye lettere å nå dersom du ikke får den avhengige til å føle at han tar feil, ugyldiggjøre han, prøve å tvinge en tilståelse ut av han, eller sette han i bås (selv om du er sikker på at han fortjener det).

I løpet av en intervensjon, er det å oppta en posisjon en bedre løsning enn å prøve å skrive manus i hodet ditt. Oppta posisjonen om at, selv om du kanskje ikke er den som evaluerer om den du er glad i er avhengig, fører de nåværende valgene hans ned en vei du ikke er villig til å gå, men du er villig til å være en del av livet hans og støtte han, dersom han gir Narconon en sjanse.

Dette er en sterk posisjon, og krever ikke at du må evaluere tilstanden til den du er glad i for han, skylde på han, eller påføre han behandling, som om det er en straff. Du åpner en dør til en vei du er villig til å gå, og lukker døren til en vei du ikke er villig til å gå.

Oppgaven din er å levere han ved inngangsdøren, være støttende mens han er der, og stå stødig slik at han holder seg der.

Det er kanskje ikke enkelt, men det er ikke komplisert. Å holde ting enkelt vil åpne døren til et nytt liv for personen du er glad i.