“Mirakler Skjer, Og Jeg Er Et Levende Eksempel”

Det var ingen ringere enn foreldrene mine som fant Narconon, og takket være dem har jeg fullført programmet, hvilket forandret livet mitt.

Jeg hadde en helt normal oppvekst. Gikk i barnehagen, deretter skolen, elsket foreldrene mine, elsket å gå på tur med vennene mine. Men, da jeg ble 12 år begynte jeg å snakke med gutter, som var rundt 4 år eldre enn meg. Man kan si det var de rare tenårene. Og, ting ble enda rarere, kan man si. Det var da jeg prøvde weed for første gang. Jeg likte det ikke noe særlig, men da jeg fylte 13, startet jeg å drikke alkohol, og jeg satt min første sprøyte. Jeg fortsatte med sprøyter i en måned, så var det weed og alkohol frem til jeg var 15 år gammel. Fra da av ble Tramadol og mange andre forskjellige piller lagt til i ”samlingen” min. I en alder av 17 år begynte med å blande alt. Jeg gav fullstendig blaffen i idèen om å ta stoffer kun èn gang om uken.

Hvorfor følte jeg behovet for å ta alle de stoffene? Jeg hadde egentlig aldri stilt meg selv det spørsmålet, før jeg begynte på Narconon-programmet. I begynnelsen av ”sove-perioden” min, så jeg på livsstilen min som min måte å slappe av på. Senere, begynte jeg å innse at ikke en eneste ting i livet mitt var verdt å leve for.

Det var ikke lenger like gøy å ruse seg, faktisk ble det mindre og mindre gøy for hver dag som gikk. Det ble en belastning, en nødvendighet for rett og slett å overleve. Jeg orker ikke skrive om smertene jeg gikk igjennom i avrusningen, depresjonen og de andre uheldige effektene jeg hadde påført meg selv gjennom misbruket mitt, noe som til slutt vil ramme hver og en rusmisbruker. Fysisk og moralsk lidelse, bedrag og illojalitet, og andre ”herlige” ting – man kan jobbe seg gjennom alt dette, og dette var ikke engang det vanskeligste jeg jobbet med og endret mens jeg gikk på programmet.

Det vanskeligste var å innse all den smerten jeg hadde påført, ikke bare meg selv, men foreldrene mine. Det finnes ikke noe mer skremmende enn å stå på sidelinjen og se barnet ditt langsomt forsvinne mer og mer, og være døden nær. Foreldrene dine er de eneste som aldri vil gi opp på deg, uansett hva. Det var ingen ringere enn foreldrene mine som fant Narconon, og takket være dem har jeg fullført programmet, hvilket forandret livet mitt. Takket være Narconon-programmet har jeg re-evaluert hele livet mitt. På tross av at jeg ikke har hatt troen på at jeg skulle takle hverdagen uten å ruse meg, har jeg klart å gjøre det.

Iløpet av programmet, følte det som jeg sakte våknet fra et mareritt. Senere, innså jeg at mangelen på troen på meg selv, spesielt troen på at jeg skulle klare å slutte, ikke var annet enn følger av misbruket mitt. Programmet hjalp meg å finne tilbake til evnene og ferdighetene mine, som jeg hadde både glemt og gjemt bort mens jeg ruset meg. Jeg ble mer åpen, begynte å stole på meg selv og andre igjen. Jeg kunne nyte livet igjen, og føle en slags frihet og klarhet hver morgen jeg våknet opp. Jeg har også fått mer klarhet i hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt, fremtiden min. Forholdet mellom meg og foreldrene mine er ikke bare tilbake til normalt, men det har kommet til et helt nytt nivå. Jeg har klart å komme over ting med meg selv, som jeg tidligere ikke klarte å tilgi meg selv for. Jeg har innsett at det ikke har noe å si hva vi har gjort tidligere i livene våres, det som betyr noe er hva vi gjør i dag for framtiden vår og de rundt oss – de som vil støtte oss uansett hva.

Narconon-programmet gav meg kunnskapen til å leve det livet jeg virkelig ønsker, og ikke la meg undertrykke av miljøet; jeg lærte meg hvordan jeg kunne gjøre livet mitt interessant.

Det eneste rus og alkohol gir oss, er: de gjør oss om til slaver, som mister sin frihet, og senere – seg selv.

Jeg fikk meg selv tilbake takket være Narconon-programmet, og gav meg den friheten til å se på fremtiden min uten å la fortiden min vippe meg av pinnen.

K.T.—Narconon Graduate