Hvordan Får Vi Ham Til Å Innrømme At Han Trenger Hjelp?

Når jeg begynte å jobbe som intervensjonist, lærte jeg at mange familier trodde at de måtte få den avhengige til å innrømme at de trenger hjelp før behandling kunne fungere. Dette høres kanskje logisk ut, men det har alltid vært gåtefullt for meg.

Når jeg brukte, var jeg ærligere med dopselgeren min, enn det jeg var med familien min. Hvorfor, tenkte jeg da, antar familier at bare fordi et behandlingsprogram blir lagt frem, så vil den avhengige plutselig bli ærlig, eller ta halen mellom beina og knekke sammen?

Skjer faktisk dette? Joda, men det er sjeldent.

Dersom vellykket bedring hadde vært avhengig av hva man innrømmer eller hva man ikke innrømmer til ens familie før han går i behandling, ville ikke de som har fått behandling oppgitt dette som en av grunnene til bedring? Men det gjør de ikke. Og grunnen til at de ikke gjør det er fordi at bedring absolutt ikke er avhengig av hva den avhengige innrømmer til familien sin under en intervensjon. Hele den forestillingen er kun en myte. Ikke bare det, men det å prøve å tvinge en innrømmelse ut av den avhengige kommer bare til å ha en negativ innvirkning på intervensjonen din til en så stor grad at den kan feile totalt, før noe fremgang i det hele tatt har funnet sted.

Det som skjer under behandlingen, derimot, avgjør suksess eller feiling: tilkoblingene en avhengig skaper, erkjennelsene han opplever, menneskene han møter og jobber sammen med, reparasjonene han foretar seg mens han er der, og alt annet han gjør under behandlingen. Det som motiverer oss til å arrangere en intervensjon er å få personen til å møte opp, med håp at personen vi er glad i kommer til å komme ut på den andre siden med en reell mulighet til å oppnå lykke og et liv som betyr noe.

Jeg tror at Narconon er det eneste programmet som virkelig kommer til roten av problemene alle avhengige møter på i livet, og at når den opprinnelige årsaken er avdekket og håndtert, kommer symptomatisk atferd som fornektelse og selvbedrag ganske enkelt til å forsvinne.

Under en intervensjon vil det å få den avhengige til å innrømme at han trenger hjelp, eller innrømme hvor alvorlig problemet faktisk er, hverken komme til å øke sjansen til å få ham til å bli med i programmet, og det kommer heller ikke til å forutsi hvor bra han kommer til å gjøre det når programmet starter.

Jeg forstår at det første steg i så og si all terapi er at en person må møte problemene sine, ansikt til ansikt: Å møte problemer ansikt til ansikt er nødvendig for å kunne jobbe gjennom dem-det forstår jeg-men med tanke på intervensjoner, er ikke rollen din å ta del i terapien, selv om mange terapeuter blir opplært til å tro det. Din oppgave er å være den mekanismen som får den du er glad i til å komme seg til en behandling slik at effektiv terapi kan forekomme, uavhengig av om personen ankommer i fornektelse eller ikke, kjempende eller ikke.

Dersom den du er glad i har kuttet seg i hånda og står foran deg, blødende, og forteller deg at det ikke er så ille som du tror det er, kommer du fortsatt til å gjøre det du må for å få ham til sykehuset og du trenger ikke å få ham til å innrømme at kuttet er mer alvorlig enn det han selv tror. Når dere er på sykehuset og han forteller deg at han kan ta seg av det selv, kommer du til å gjøre alt du kan for å forsikre deg om at han snakker med en lege. Når han snakker med legen og innser at han faktisk trengte å dra til sykehuset-nå takknemlig for at du fikk han dit-kan du ta hånda til den du er glad i, se han i øynene og si, “Selv om du ikke klarte å se det jeg så, gjorde jeg det som var nødvendig.”